Et samfunn uten ansikter

Fra tid til annen er det debatt om hvorvidt religiøse symboler eller andre symboler skal være tillatt i det offentlige rom, på offentlige tjenestemenn eller i ulike situasjoner.

Vi skal ikke langt tilbake i tid for å huske at NRKs nyhetsanker Siv Kristin Sællmanns kors-smykke utløste en kraftig debatt etter at hun ble bedt om å ikke bruke dette under nyhetssendingen til NRK Sørlandet. Et annet eksempel er debatten om polititjenestemenn skal kunne bruke frimurerring mens de er i uniform.

Aller først: niquab må ikke forveksles med hijab. Mens hijaben dekker hals, nakke og hår dekker også niquaben store deler av ansiktet med unntak av øynene.

Men så kommer spørsmålet da. Er det aktuelt å forby bruk av niquab i videregående skoler i Oppland? Så langt jeg har klart å finne ut er ikke dette noe problem. Det er helt sikkert elever med hijab, men svært få (ingen?) elever med niquab.

I norske klasserom er vi opptatt av at det skal foregå en meningsfylt kommunikasjon mellom elev og lærer. For at læreren skal kunne vite noe om hva eleven oppfatter og forstår, er det nødvendig å kunne se elevens mimikk og kroppsspråk. Tildekking av ansiktet er svært vanskelig i en situasjon hvor kommunikasjonen mellom lærer og elev blir ansett som vesentlig.

Selvfølgelig vil det være slik at en niquab hindrer læreren i å kommunisere ordentlig med eleven siden læreren ikke kan se elevens reaksjoner. Men med det som utgangspunkt snakker vi ikke utelukkende om niquab. Det handler like fullt om eksempelvis hettegensere, høye skjerf, caps og solbriller. Debatten handler ikke om for eller mot niquab, men om at vi i den offentlige skolen forventer at vi kan se ansiktet på eleven og læreren for den saks skyld.

Men tilbake til spørsmålet om det er aktuelt å forby niquab i videregående opplæring i Oppland. Svaret må bli: Nei, men det kan bli aktuelt med et påbud om å vise ansiktet.

Legg igjen en kommentar