Om noen uker, i slutten av april, er det høringsfrist for regjeringas forslag om å la leger kunne nekte å henvise til abort. Debatten har den siste tiden rast. Den har vist oss at et overveldende flertall av befolkningen ikke ønsker en slik rett. Enda tydeligere syntes det i 8.mars-toget.
Kritikken mot regjeringa har vært krass, særlig mot Høyre. Men lett å glemme er kanskje hvem som startet det hele. Hadde det ikke vært for et gammeldags og utdatert KRF, ville trolig forslaget aldri ha ligget på bordet. For det er først og fremst KRFs ønske å dra oss baklengs inn i framtida med reservasjonsrett, mer kristendom i skolen, mindre fedrekvote og mer kontantstøtte. Hva så med regjeringa, hvor berettiget er kritikken den møter?
På en side kan den synes noe unyansert. En hver regjering som ikke er en ettpartiregjering må inngå kompromisser. Det var tross alt kompromissene som gjorde at SV reddet Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljeboring i forrige periode. Grunn til å juble! På en annen side kan den synes riktig. Det er uholdbart å kompromisse i et så viktig verdispørsmål. Dessuten har ikke Høyre turt å være ærlig på at forslaget først og fremst er KRFs. Når de nærmest fremstiller det som sitt eget er det riktig at de også får høre det. Vi ser det i flere andre saker også. Senest fredag argumenterte Torbjørn Rød Isaksen for mer kristendom i skolen, til tross for at kirken selv ikke ønsker det. Klar tale fra folket vil forhåpentligvis forhindre at KRF får diktere norsk verdipolitikk, i bestefall få regjeringa til å snu.
Og det er å snu KRF og regjeringa bør gjøre. Det å ikke kunne utføre en del av arbeidet på grunn av personlig overbevisning, er snarere et argument for at stillingen ikke er egnet for vedkommende, enn et argument for at kvinners rettigheter ikke skal ivaretas fullt ut. Det er en rett å få hjelp, ingen rett å være fastlege.
Niklas Aas Skovdahl
Øyer SV
Meninger i Oppland SV 